Den siste søndagen i mørketida

Søndag 17. januar våknet vi til en flott dag. Som sedvanlig ble det en bedre søndagsfrokost før vi hoppet i turklærne, og tok landeveien fatt. Når man bor i Finnmark, kalenderen viser januar og man på toppen av det hele har sovet for lenge om morgenen, kan man ikke ta sikte på noen lang utfart. Til det blir dagen altfor kort.

Det ble derfor en av våre tradisjonelle turer mot Sørvær med diverse stopp underveis. Men den 4 mil lange turen langs RV 882 mellom Hasvik og Sørvær en vakker januardag er jammen ikke å forakte. Veien går gjennom et landskap som mange ganger kan ta pusten fra deg. Når man kjører fra Hasvik, kommer man først til vakre Hasvåg hvor lyset kan være ubeskrivelig vakkert. Veien går videre mot Risvåg, Kvithellan, Svartbergan, Bårvik, Flågan og Breivikbotn. Denne ruta kjører jeg hver dag til og fra jobb. Det er mer enn en gang at det jeg har sett langs veien har gjort at jeg har ønsket jeg kunne drevet med fotografering på heltid.

Vi stoppet imidlertid ikke før vi kom til Sandvika som er et yndet utfartssted for mange. Den store sandstranda er en flott tumleplass for både store og små. Det er alltid flott å følge bølgenes vei mot stranda, og å skue mot horisonten langt ute i havet. Lyset var egentlig ganske ordinært, men til tross for det lå jeg skinnflat i sanda og prøvde å få gode eksponeringer av bølgene, himmelen og lyset. Noen blinkskudd ble det ikke, men selvfølgelig artig likevel.

Turen gikk videre, og vi stoppet ved ei strand like før man kommer inn til selve Sørvær. Der har vi stoppet kanskje tusen ganger før, men det er et utrolig fasinerende sted. Steinene på denne stranda er ganske så spesielle, og jeg har mange ulike bilder av dem i forskjellige lys- og værforhold. Klokka var nå blitt ett på dagen, og lyset begynte å bli interessant. Det ble mange bilder på denne stranda, og det øverste bildet er det jeg er mest fornøyd med.

Jeg har mange ganger tenkt at jeg egentlig må være en kjedelig person å dra på tur sammen med. Det er ikke lenge mellom hver gang jeg glemmer både tid og sted når de flotte motivene dukker opp. For meg går tiden utrolig fort da, men det gjør den neppe for dem som må vente på en fotograf som lever i sin egen verden. Jeg har en særdeles tålmodig familie, og det er jeg svært takknemlig for.

Klokka begynte å nærme seg halv tre, og vi måtte dessverre vende nesen hjemover fordi søndagsmiddagen sto og småputret på ovnen. Da sto himmelen plutselig i brann. Fargene var intense, den vakre himmelen speilet seg i havet og la hele landskapet i et magisk lys. I min iver etter å få foreviget dette vakre lyset før det forsvant, var selvfølgelig søndagsmiddagen glemt. De mest intense fargene varte da heller ikke så lenge før mørket for alvor begynte å sige på. Bildet nr. to får stå som et eksempel på denne søndagens lysmagi.

Det var den siste søndagen i mørketida, og en av de uforglemmelige dagene - og det gikk bra med søndagsmiddagen :)