Kald dag i Hasvåg

Lørdag 30. januar var en frisk dag. Gradestokken viste 8-10 minusgrader, og i tillegg var det vind opp til kuling i styrke. En riktig så iskald dag, med andre ord - men det var ingen grunn til å sitte inne å sture av den grunn.

Etter å ha diskutert litt med meg selv, fant jeg ut at jeg ville ta en tur rett i nærområdet. Som tenkt så gjort. Jeg tok snarveien over golfbanen mot Singsnes og Hasvåg. Man trenger ikke nødvendigvis å dra så langt for å ha fine naturopplevelser.

Lørdagen bød på et vakkert pastellfarget lys. Dette kombinert med de islagte steinene i fjæra og havet var et vakkert skue. Plutselig ble jeg imidlertid oppmerksom på skyene på himmelen. Jeg skvatt nesten da jeg så dem - så voldsomme var de. "Så sinte dere ser ut", tenkte jeg med meg selv.

Disse skyene har sikkert et fint meterologisk navn, men det har jeg ikke funnet ut av enda. Hele opplevelsen var egentlig ganske uvirkelig. Jeg kan ikke huske å ha sett så voldsomme skyer tidligere, og var glad for at jeg var ute til rett tid og fikk oppleve dette.

Ellers lot jeg meg nok en gang forbause over den nesten totale mangelen på snø. 30. januar i Finnmark skal ikke være slik. For en merkelig vinter!

Den første soldagen

Søndag 24. januar viste sola seg på Hasvik for første gang i år. Det var ikke lange stunden den var synlig over Loppafjellene, og selvfølgelig nådde jeg ikke ut før den var gått i skjul bak fjelltoppene igjen. Sånn er det når man er for glad i sove om morgenen, og jeg er sørgelig klar over at jeg går glipp av mye fint morgenlys på den måten.

Men vi kom oss ut på tur denne søndagen også. Klokka 11.30 på formiddagen stoppet vi på Hasfjord-neset, og gikk ned i fjæra. Været var nydelig, og vi så at sola skinte forlokkende gul bak fjellene på fastlandet. Snøen glimret fortsatt med sitt fravær, men det var mange flotte isformasjoner å se.

Etter å ha balansert med kamera og stativ på glatte fjæresteiner i en times tid, hoppet vi i bilen og kjørte til Sandvika. Der ble vi vitne til et fantastisk ettermiddagslys (se de to nederste bildene) før vi vendte nesen hjemover til Hasvik igjen.

Årets første hyttetur

Vi er så heldige at vi har hytte i en idyllisk fjord på Sørøya som heter Øyfjord. Den eneste ulempen er at vi er avhengig av båt for å komme dit. Det er også mulig å gå dit, men det er en god dagsmarsj, sies det. I vinterhalvåret begrenser det seg derfor hvor ofte vi kan dra på hytta. Det er ikke ofte det er såpass stilla at vi - eller kanskje rettere sagt jeg - finner det forsvarlig å legge ut på tur .

Lørdag 23. januar våknet vi opp til en vindstille dag. Det hadde da også Yr.no lovet i dagene førut, så vi hadde halvveis bestemt at vi skulle ta en dagstur til Øyfjord hvis spådommene holdt stikk. Fra stuevinduene kunne vi se at det var blikkstille i havna, og det var jo et godt tegn.

Vi la derfor avgårde med godt mot, men da vi nådde Skallnes var det synd å si at det var havblikk lenger. Ungene som hadde hatt det svært så gøy med "Mitt skip er lastet med...", ble plutselig unormalt tause, og selv syntes jeg båten rullet mer enn godt var. Men nå skal det sies at jeg er en utpreget landkrabbe som ikke er av de tøffeste på havet - på langt nær... I følge min sjøvante samboer var det aldri noen fare ferde, og det hadde han selvfølgelig helt rett i.

Vi var vel framme i Øyfjord - eller nærmere bestemt Oksevika - rundt kl. 12.00. Da var det hele 3 måneder siden sist vi hadde vært der, og det var derfor flott å være tilbake. Det er så herlig avslappende å være på hytta uten strøm, mobildekning, data og internett. For mitt vedkommende blir derfor mye av tida på hytta brukt til fotografering.

Denne lørdagen var dessverre lyset av det litt triste, gråe og kjedelige slaget. Til tross for det la jeg avgårde med kamera og stativ. Det var så godt som fritt for snø i Oksevika så det var ingen problemer med å bevege seg i terrenget. Jeg kalkulerte ikke med noen uforglemmelige blinkskudd fra denne turen, og det ble det da heller ikke. Bildet over får stå som en illustrasjon på hvordan det var i Oksevika denne januardagen i 2010.

Den siste søndagen i mørketida

Søndag 17. januar våknet vi til en flott dag. Som sedvanlig ble det en bedre søndagsfrokost før vi hoppet i turklærne, og tok landeveien fatt. Når man bor i Finnmark, kalenderen viser januar og man på toppen av det hele har sovet for lenge om morgenen, kan man ikke ta sikte på noen lang utfart. Til det blir dagen altfor kort.

Det ble derfor en av våre tradisjonelle turer mot Sørvær med diverse stopp underveis. Men den 4 mil lange turen langs RV 882 mellom Hasvik og Sørvær en vakker januardag er jammen ikke å forakte. Veien går gjennom et landskap som mange ganger kan ta pusten fra deg. Når man kjører fra Hasvik, kommer man først til vakre Hasvåg hvor lyset kan være ubeskrivelig vakkert. Veien går videre mot Risvåg, Kvithellan, Svartbergan, Bårvik, Flågan og Breivikbotn. Denne ruta kjører jeg hver dag til og fra jobb. Det er mer enn en gang at det jeg har sett langs veien har gjort at jeg har ønsket jeg kunne drevet med fotografering på heltid.

Vi stoppet imidlertid ikke før vi kom til Sandvika som er et yndet utfartssted for mange. Den store sandstranda er en flott tumleplass for både store og små. Det er alltid flott å følge bølgenes vei mot stranda, og å skue mot horisonten langt ute i havet. Lyset var egentlig ganske ordinært, men til tross for det lå jeg skinnflat i sanda og prøvde å få gode eksponeringer av bølgene, himmelen og lyset. Noen blinkskudd ble det ikke, men selvfølgelig artig likevel.

Turen gikk videre, og vi stoppet ved ei strand like før man kommer inn til selve Sørvær. Der har vi stoppet kanskje tusen ganger før, men det er et utrolig fasinerende sted. Steinene på denne stranda er ganske så spesielle, og jeg har mange ulike bilder av dem i forskjellige lys- og værforhold. Klokka var nå blitt ett på dagen, og lyset begynte å bli interessant. Det ble mange bilder på denne stranda, og det øverste bildet er det jeg er mest fornøyd med.

Jeg har mange ganger tenkt at jeg egentlig må være en kjedelig person å dra på tur sammen med. Det er ikke lenge mellom hver gang jeg glemmer både tid og sted når de flotte motivene dukker opp. For meg går tiden utrolig fort da, men det gjør den neppe for dem som må vente på en fotograf som lever i sin egen verden. Jeg har en særdeles tålmodig familie, og det er jeg svært takknemlig for.

Klokka begynte å nærme seg halv tre, og vi måtte dessverre vende nesen hjemover fordi søndagsmiddagen sto og småputret på ovnen. Da sto himmelen plutselig i brann. Fargene var intense, den vakre himmelen speilet seg i havet og la hele landskapet i et magisk lys. I min iver etter å få foreviget dette vakre lyset før det forsvant, var selvfølgelig søndagsmiddagen glemt. De mest intense fargene varte da heller ikke så lenge før mørket for alvor begynte å sige på. Bildet nr. to får stå som et eksempel på denne søndagens lysmagi.

Det var den siste søndagen i mørketida, og en av de uforglemmelige dagene - og det gikk bra med søndagsmiddagen :)

Litt nordlys på en lørdagskveld

Nordlysaktiviteten har vært dårlig hittil i det nye året. Etter en lørdagskveld med levende lys og hjemmelaget pizza, tok min samboer og jeg for moro skyld en kjøretur ved halv elleve tida om kvelden. Den sure vinden fra tidligere på dagen var spaknet av, og på himmelen glimtet det med millioner av stjerner.

Plutselig viste Aurora Borealis seg svakt på himmelen, og jeg fikk rigget opp kameraet på rekordtid i håp om kraftigere utbrudd. Det ble det dessverre ikke den korte tida vi var ute. Forholdene for nordlysfotografering var heller ikke akkurat optimale. Utrolig nok har vi for tiden tilnærmet ingen snø på Sørøya, og i tillegg glimret månen med sitt fravær. Landskapet var derfor ganske så mørklagt. Bildet over er tatt på ISO 500 med en lukkertid på nesten 1 minutt, og må kun sees på som en ren dokumentasjon av lørdagens lille kveldsutfart. Bildet er forøvrig fotografert i Korsvika.

Bare dager igjen

Det er deilig med helg! To hele dager man kan fylle med stort sett det man måtte ønske. For min del blir det som regel minst en tur ut med kameraet i løpet av ei helg. Den eneste ulempen er at jeg er så altfor glad i sove om morgenen. Sist lørdag var ikke noe unntak i så måte. Klokka nærmet seg vel 11 før jeg fikk kjempet meg ut av senga, og dermed gikk jeg glipp av det fine lyset som hadde vært på morgenkvisten. Det fikk jeg bare referat om fra min samboer som hadde vært tidlig oppe fordi han skulle på jobb.

Vel, vel - det nytter som kjent ikke å gråte over spilt melk. Jeg tok meg tid til en veldig kjapp frokost, og deretter trasket jeg avgårde med kameraet over skulderen. Været var ikke akkurat av det praktfulle slaget. Lyset var relativt tamt, og en sur, kald vind snek seg rundt hushjørnene. Akkurat det er vel sant og si ikke noe ukjent fenomen på Hasvik.

Turen gikk til Skippernes; noe jeg hadde planlagt allerede dagen før. Det er bare få dager til sola viser seg over horisonten igjen, og i denne tida vet jeg at lyset kan være praktfullt hvis bare forholdene ligger til rette for det. Jeg ruslet mot fyrlykta på Skippernes, og plutselig så jeg to ørner som sirklet over meg. Motivet var flott, men med bare et vidvinkelobjektiv på kameraet kunne jeg nok glemme å få noe blinkskudd av dem. Jeg kunne bare nyte synet og øyeblikket, og være takknemlig for at jeg bor på et sted hvor slike naturopplevelser slett ikke er av det uvanlige slaget.

Nærmest som vanlig endte min vandring nede i fjæresteinene. Jeg liker meg ved havet, og denne dagen sørget vinden for at bølgene slo hissig mot land. Lyset var som tidligere nevnt ikke av det spektakulære slaget, men himmelen over fjellene på fastlandet var forlokkende gul og minnet meg nok engang om at nå er det bare dager igjen til sola er tilbake.

Jeg liker veldig godt å eksprimentere med lange lukkertider, og det måtte jeg selvfølgelig gjøre denne dagen også. Det til tross for at jeg visste at det neppe var lurt med tanke på den kalde vinden. Resultatet var selvfølgelig at jeg kom hjem med mange uskarpe bilder, men bildet over syns jeg er representativt for lørdagens utfart.

Helg med kuling, regn og perlemorskyer

Vi kan se tilbake på en helg med mye dårlig vær. Både lørdag og søndag bød på stiv kuling og regn; ikke akkurat det optimale januarværet - og i alle fall ikke på våre breddegrader. Lørdagen ble derfor brukt til å rydde vekk jula. Det er like greit å gjøre slike ting når været ikke vil spille på lag.

Søndagen måtte vi en tur ut selv været ikke var stort bedre enn dagen før. Jeg lurte et øyeblikk på om det var noen vits i å ta med kameraet siden vinden ulte rundt hushjørnene, regnet pisket på vinduene og skydekket var både grått og trist. Det virket ganske usannsynlig at det skulle dukke opp noen spennende fotomotiv. Det ble heldigvis med tanken, siden jeg sjelden eller aldri drar noen steder uten fotoapparatet med.

Vi kjørte fra Hasvik i retning Sørvær. Det var ganske så deprimerende å se at det lille vi hadde hatt av snø stort sett var regnet vekk, og at det fløt av vann overalt. Da vi kom til Sandvika hadde skydekket lettet litt, og det var sluttet å regne. Vi stoppet derfor der og gikk en tur langs den flotte sandstranda.

Plutselig oppdaget vi noen flotte perlemorskyer på himmelen, og da fikk jeg det travelt. Jeg fikk bare tatt noen få bilder før de var borte like plutselig som de dukket opp. Ikke lenge etter kjørte vi videre mot Sørvær, og perlemorskyene dukket fram fra bak de mørke skyene med jevne mellomrom. Ulempen var at det var begynt å bli ganske mørkt, og stativ kunne jeg bare glemme på grunn av den sterke vinden. Løsningen ble da å fotografere med høy ISO; med ganske varierende resultat. Det var uansett en fin opplevelse å være vitne til dette relativt sjeldne fenomenet.