Kald dag i Hasvåg

Lørdag 30. januar var en frisk dag. Gradestokken viste 8-10 minusgrader, og i tillegg var det vind opp til kuling i styrke. En riktig så iskald dag, med andre ord - men det var ingen grunn til å sitte inne å sture av den grunn.

Etter å ha diskutert litt med meg selv, fant jeg ut at jeg ville ta en tur rett i nærområdet. Som tenkt så gjort. Jeg tok snarveien over golfbanen mot Singsnes og Hasvåg. Man trenger ikke nødvendigvis å dra så langt for å ha fine naturopplevelser.

Lørdagen bød på et vakkert pastellfarget lys. Dette kombinert med de islagte steinene i fjæra og havet var et vakkert skue. Plutselig ble jeg imidlertid oppmerksom på skyene på himmelen. Jeg skvatt nesten da jeg så dem - så voldsomme var de. "Så sinte dere ser ut", tenkte jeg med meg selv.

Disse skyene har sikkert et fint meterologisk navn, men det har jeg ikke funnet ut av enda. Hele opplevelsen var egentlig ganske uvirkelig. Jeg kan ikke huske å ha sett så voldsomme skyer tidligere, og var glad for at jeg var ute til rett tid og fikk oppleve dette.

Ellers lot jeg meg nok en gang forbause over den nesten totale mangelen på snø. 30. januar i Finnmark skal ikke være slik. For en merkelig vinter!

Den første soldagen

Søndag 24. januar viste sola seg på Hasvik for første gang i år. Det var ikke lange stunden den var synlig over Loppafjellene, og selvfølgelig nådde jeg ikke ut før den var gått i skjul bak fjelltoppene igjen. Sånn er det når man er for glad i sove om morgenen, og jeg er sørgelig klar over at jeg går glipp av mye fint morgenlys på den måten.

Men vi kom oss ut på tur denne søndagen også. Klokka 11.30 på formiddagen stoppet vi på Hasfjord-neset, og gikk ned i fjæra. Været var nydelig, og vi så at sola skinte forlokkende gul bak fjellene på fastlandet. Snøen glimret fortsatt med sitt fravær, men det var mange flotte isformasjoner å se.

Etter å ha balansert med kamera og stativ på glatte fjæresteiner i en times tid, hoppet vi i bilen og kjørte til Sandvika. Der ble vi vitne til et fantastisk ettermiddagslys (se de to nederste bildene) før vi vendte nesen hjemover til Hasvik igjen.

Årets første hyttetur

Vi er så heldige at vi har hytte i en idyllisk fjord på Sørøya som heter Øyfjord. Den eneste ulempen er at vi er avhengig av båt for å komme dit. Det er også mulig å gå dit, men det er en god dagsmarsj, sies det. I vinterhalvåret begrenser det seg derfor hvor ofte vi kan dra på hytta. Det er ikke ofte det er såpass stilla at vi - eller kanskje rettere sagt jeg - finner det forsvarlig å legge ut på tur .

Lørdag 23. januar våknet vi opp til en vindstille dag. Det hadde da også Yr.no lovet i dagene førut, så vi hadde halvveis bestemt at vi skulle ta en dagstur til Øyfjord hvis spådommene holdt stikk. Fra stuevinduene kunne vi se at det var blikkstille i havna, og det var jo et godt tegn.

Vi la derfor avgårde med godt mot, men da vi nådde Skallnes var det synd å si at det var havblikk lenger. Ungene som hadde hatt det svært så gøy med "Mitt skip er lastet med...", ble plutselig unormalt tause, og selv syntes jeg båten rullet mer enn godt var. Men nå skal det sies at jeg er en utpreget landkrabbe som ikke er av de tøffeste på havet - på langt nær... I følge min sjøvante samboer var det aldri noen fare ferde, og det hadde han selvfølgelig helt rett i.

Vi var vel framme i Øyfjord - eller nærmere bestemt Oksevika - rundt kl. 12.00. Da var det hele 3 måneder siden sist vi hadde vært der, og det var derfor flott å være tilbake. Det er så herlig avslappende å være på hytta uten strøm, mobildekning, data og internett. For mitt vedkommende blir derfor mye av tida på hytta brukt til fotografering.

Denne lørdagen var dessverre lyset av det litt triste, gråe og kjedelige slaget. Til tross for det la jeg avgårde med kamera og stativ. Det var så godt som fritt for snø i Oksevika så det var ingen problemer med å bevege seg i terrenget. Jeg kalkulerte ikke med noen uforglemmelige blinkskudd fra denne turen, og det ble det da heller ikke. Bildet over får stå som en illustrasjon på hvordan det var i Oksevika denne januardagen i 2010.